Quebec

Québec er en canadisk provins. Den er den eneste hvor fransk er eneste offisielle språk. Språklig, kulturelt, religiøst og sosialt skiller provinsen seg sterkt fra de øvrige provinsene.

Geografi

Québec er den største provinsen i Canada. Provinsen har kyst mot Hudsonbukta i vest og nordvest, Davisstredet og Ungavabukta i nord og Golfe Saint-Laurent (Saint Laurent-bukta) i øst. Provinsen har landegrenser mot provinsene Newfoundland og Labrador i nordøst, New Brunswick i øst, mot Ontario i sørvest og vest og mot de amerikanske delstatene Maine i sørøst og New Hampshire, Vermont og New York i sør.

Det meste av provinsen, ca. 95%, befinner seg på det kanadiske grunnfjellsskjoldet, som er en av verdens eldste geologiske formasjoner.

Den nordligste delen utgjøres av Nunavik, territoriet til provinsens inuitter. Dette er et tundralandskap med permafrost.

Lenger sør ligger de store barskogene med store elver. Disse er i stor grad demmet opp i forbindelse med kraftutbygging, noe som har resultert i store kunstige sjøer. Den sørligste delen av dette området er Les Laurentides, et område med åser og lave fjell.

Befolkningen er i stor grad konsentrert langs Fleuve Saint-Laurent, en av verdens store vannveier som er utløpet for de store sjøene lenger inne på kontinentet. Her ligger et fruktbart lavland med intensivt jordbruk, samt de to største byene Montréal og Québec. Dette lavlandsområdet går over i Cantons de l'Est rundt Sherbrooke, som også er et rikt jordbruksområde. Her dyrkes frukt, grønnsaker, vin, hvete og sukkermais, og det er en betydelig melkeproduksjon.

Québec har 90 % av verdensproduksjonen av sirop d'érable, lønnesirup. Regionen Beauce ved Québec by har den største produksjonen lokalt.

Les Appalaches, Appalachene, danner grensen mellom Cantons de l'Est og New England i USA. Halvøya Gaspésie strekker seg ut i Saint-Laurentgolfen i øst, og lengst ute i dette havområdet ligger de isolerte Îles de la Madeleine.

Historie

I perioden før de franske og britiske oppdagelsene var Québec bebodd av folkestammer som irokeser- og huron-nasjonene i sør, lengre nord bodde abenaki-folket og innu-folket, mens mikmaq-folket bodde ute ved Atlanterhavet. Skogene i nord var bebodd av cree-nasjonen, stavet cri på fransk, og lengst nord bodde inuittene. Langs elva Saint-Laurent ble det drevet et enkelt jordbruk, konsentrert rundt maisdyrking. Fordi jordbruksbefolkningen ikke kjente til gjødsel, ble jorda forlatt og ny tatt i bruk ved å svi av ny skog. De øvrige områdene var preget av nomader som drev jakt og fiske.

Ny-Frankrike

I 1534 besøkte oppdageren Jacques Cartier Québec. Han seilte opp Saint-Laurent-elva på jakt etter sjøveien til Kina. Ved fossene ovenfor Montréal måtte han gi opp, men stedet heter ennå Lachine (Kina på fransk). De første franske bosettingene fulgte imidlertid først i 1604, og da ved Annapolis i Nouvelle-Ecosse (eng.: Nova Scotia). I 1608 grunnla Samuel de Champlain Québec, Trois-Rivières fulgte i 1632, og Montréal i 1642. Kolonien ble kalt Nouvelle-France, eller Ny-Frankrike, navnet Canada ble ikke brukt før etter 1763 da kolonien ble satt under engelsk herredømme. Den franske bosettingen kopierte i stor grad de sosiale mønstrene i Frankrike, og var bygd opp etter føydalt mønster. Dermed så ikke vanlige franskmenn det som noen fordel å flytte til Canada, siden de verken ble rikere eller friere. Kun katolikker fikk lov å komme, mens franske protestanter ofte nådde de britiske koloniene.

Følgelig ble ofte straffanger sendt over havet, sammen med foreldreløse jenter, kalt filles du roy (kongens døtre). Disse ble giftet bort til nybyggere. I sterk motsetning sto de britiske koloniene på atlanterhavskysten, som var frihavn for religiøse minoriteter, og som representerte en ny frihet for den som våget å slå seg fram i villmarka. Ved midten av 1700-tallet hadde dermed Ny-Frankrike ca. 60 000 innbyggere, mens de britiske koloniene hadde ca. én million.

Krigene

Stadige kriger mellom britene og franskmennene gjorde kolonien utsatt, til tross for at Frankrike investerte store summer i festningsanlegg. Franskmennene allierte seg med huron-folket, mens engelskmennene allierte seg med irokeser-folket. Med engelske musketter i hånd klarte irokeserne å nærmest utrydde huronene rundt 1650, noe som svekket franskmennene. I 1713 måtte Frankrike avstå Nova Scotia til Storbritannia etter at den store festningen Louisbourg på Cape Breton Island hadde falt.

Frankrike og England utkjempet kriger med hverandre både i India, i Europa og i Nord-Amerika. I 1759 ble byen Québec beleiret av britene, og etter en nattlig klatretur på klippene bak festningen ble forsvarerne overrasket i slaget på ''Plaines d'Abraham'', Abrahamsslettene. I slaget omkom både den franske øverstkommanderende, Louis-Joseph de Montcalm og den engelske øverstkommanderende James Wolfe. I 1760 falt også Montréal, og i 1763 avsto Frankrike alle sine besittelser i Canada til engelskmennene med unntak av Saint-Pierre og Miquelon.

Britene

De øverste militære, administrasjonen, den øvre geistligheten og den øvrige eliten forlot Canada og ble erstattet av briter. Vanlige folk måtte imidlertid bli igjen, og etterkommerne av denne befolkningen er i dag les québecois, fransk-kanadierne. Quebec-loven fra 1774 gav dem rett til å beholde fransk språk, katolsk religion og en del lovgiving. Snart etablerte skotter seg i Montréal, og de engasjerte seg i pelshandel, men også i øvrig handel, utdanning og kultur. Under den amerikanske frigjøringskrigen ble Montréal okkupert av amerikanerne, men britene lyktes å stoppe dem ved den befestede byen Québec. Fransk-kanadierne lot seg ikke overtale til å slå følge med amerikanerne i deres frihetsbestrebelser.

Lojalister

Den amerikanske revolusjonen førte med seg en strøm av lojalister, amerikanere som var tro mot den engelske kronen. De bosatte seg i New Brunswick, Nova Scotia og i Ontario, samt i Cantons d'Est/Eastern Townships i Québec. Dermed kom etter hvert de fransktalende i mindretall i Britisk Nord-Amerika. Etterhvert isolerte de fransktalende seg fra de øvrige, og levde i svært religiøse lokalsamfunn. Engelsktalende hadde kontroll på økonomien, mens katolske prester sørget for at alle levde sømmelig og underdanig overfor øvrigheten. Les canadiens, de fransktalende, ble dermed annenklasses borgere nederst på den sosiale rangstigen. Et visst samkvem var det dog med irske immigranter som kom i stort antall som følge av potetpesten på 1840-tallet.

Av og til flammet motsetningene opp, slik som i opprøret i 1838, og i samband med tvangsrekruttering av fransktalende soldater til britisk krigføring, slik som under boerkrigene på 1890-tallet og under 1. verdenskrig. Omtrent 1 millioner fransk-kanadiere utvandret også til USA, og ennå i dag er det fransktalende samfunn mange steder i New England. Fransk-kanadierne var også blant de hvite menneskene i verden med den største fødselshyppigheten, noe som gjorde at deres andel av totalbefolkningen i Canada var konstant gjennom det meste av det 20. århundre.

Den stille revolusjonen og kampen for uavhengighet

På 1960-tallet skjedde det noe umerkelig i Canadas samfunnsliv. Fransk-kanadierne kastet av seg det kirkelige hegemoniet, og trådte ut av sin isolasjon i en prosess som er kalt la Révolution tranquille, den stille revolusjonen. Mer selvbevisst krevde de rettigheter for sitt språk og sin kultur. I 1970 manifesterte det i den såkalte oktoberkrisen, da Front de libération du Québec (FLQ) kidnappet to politikere, og den føderale regjeringen satte militæret inn i Montréal for å rydde opp. I 1976 vant Parti Québécois makten i provinsvalget, og vedtok den kjente Lov 101. Ifølge denne loven er fransk det eneste tillatte språket i det offentlige rom. Dermed må alle skilt være kun på fransk.

Uavhengighet for Québec er et krav som støttes av et stort mindretall av befolkningen i Québec. I 1980 stemte 40% av befolkningen for selvstendighet, i en ny avstemning i 1995 var over 49% av befolkningen for selvstendighet, og Canada knaket i sammenføyningene. Økonomisk har Québec betalt en pris i form av utflytting av storindustri og banker til Toronto, som har økt sitt forsprang på Montréal som sentrum for økonomi og finans i Canada. Samtidig har Québec vært et foregangsland innen sosiale velferdsordninger. Den 27. november 2006 anerkjente den canadiske nasjonalforsamlingen «les Québécois» (ikke provinsen Québec) som en nasjon innenfor et samlet Canada. Annetkammeret i nasjonalforsamlingen godkjente forslaget med 266 mot 16 stemmer.

Befolkning

Québec har, som Canada, en multikulturell befolkning. Forskjellen fra de andre provinsene er at de fransktalende utgjør det store flertallet med ca. 85% av befolkningen.

Urfolk

En rekke urfolk, kalt autochtones i Québec, med til dels svært ulike språk utgjør tilsammen ca. 1% av befolkningen i Québec. Blant de mest kjente folkene er mohawk-stammen, som bor nær Montréal, wendat-folket (tidligere kalt huron), som bor nær Québec, abenaki'ene mellom de to byene, innu-folket i Côte-Nord, micmac-folket på kysten i Gaspésie og Cri-folket (eng: cree) i skogene i nord. Inuitter bor langs nordkysten av provinsen.

De ulike urfolkene har et ulikt forhold til provinsregjeringen i Québec. Wendat-folket snakker ikke lenger sitt språk, men fransk, og føler en sterk historisk tilknytning til de fransktalende. Deres historiske fiender, mohawk-folket, identifiserer seg derimot med det engelske befolkningselementet og står i et konfliktforhold til provinsen. Cri-folket i skogene i nord har fått deler av sitt hjemland ødelagt av kraftutbygging, men har fått omfattende erstatninger etter flere rettssaker.

Urfolkene bor i reservater hvor de har lokalt selvstyre med blant annet eget politi.